FELTRITT PÅ ENGELSK VIS....

 Blenheim 10

Nordisk Baltisk Mesterskap i feltritt har gått over i historien. Med sin sølvmedalje viser Hans Bauer at de norske rytterne absolutt kan hevde seg i sporten. Likevel er feltritt fremdeles en liten sport i Norge.

Tekst: Rill Rytter Fjøren Foto: Rill Rytter Fjøren og Nina M. Bjerkaas

Det er krevende å arrangere feltrittskonkurranser og det er krevende å bygge feltrittsbaner. Feltritt er nemlig grenen som består av hele tre disipliner; sprang, dressur og terrengritt. Ikke veldig mange arenaer i Norge kan tilby baner til alle tre disipliner, i hvert fall ikke til høyere klasser. Samtidig trengs mange frivillige funksjonærer, mange flere enn på et sprang- eller dressurstevne. Sikkerheten skal ivaretas og det kreves at både lege, veterinær og ambulanse er tilstede på stevneplassen. Skal en feltrittskonkurranse ha en sjanse til å gå rundt økonomisk er man fullstendig avhengig av sponsorer. Og de står jo ikke akkurat i kø…

Blenheim 17

I England derimot, er det få slike begrensninger. Feltritt er en meget populær sport og det arrangeres internasjonale tre- og fire dagers stevner flere ganger i året, ofte på eiendommene til landets mange slott. Flere av den hesteinteresserte, engelske adelen stiller nemlig parkene rundt slottene sine til disposisjon for feltrittsfolket, riktignok mot en avgift.

Blenheim 43

Badminton Horse Trials i mai er et av de aller største. Feltrittstevnet på Burghley Hall er også verdt å få med seg, det arrangeres i månedskiftet august/september. Vi valgte det noe mindre stevnet i parken rundt Blenheim Palace i slutten av august. Det var sannelig stort nok! På Blenheim gikk det tre trestjerners konkurranser i år. CCI3*, CIC3* for åtte- og ni år gamle hester, og finale i den nye «Event Rider Masters» serien som var på CIC3 nivå. Det var også 90 og 100 cm klasser for amatører i tillegg til «The Fun Ride», som er en turløype på ti engelske mil i området til Blenheim Palace. Ryttervennlige 60 cm feltrittshindre var lagt inn i denne løypa for de som hadde lyst til å prøve seg.

Blenheim 28

Omgivelsene kunne ta pusten fra enhver nordmann. Arenaen for sprang og dressur var lagt til gressplenen foran slottet, mens terrengløypa gikk over plener, gjennom skog og innsjøer i godsets park. Middelalderbroer og steingjerder utgjorde naturlige rekvisitter, i innsjøen vaket ørreten ved siden av svømmende svaner og ender.

De som aldri har vært på et feltrittstevne i England, bør ta en tur. Det er en stor opplevelse. Har du i tillegg vokst opp med «Postman Pat» og digger «Midsomer Murders» og «Med hjartet på rette staden», vil du føle at du endelig har kommet hjem.

Her LUKTER det tweed og lær lang vei og du får servert fish’n chips og pints med guinness fra røde, to-etasjers Londonbusser, som for anledningen er gjort om til puber.

Blenheim 03

Stevnene er det rene himmelrike for handlelystne. For hesteinteresserte er det et vell av tilbud til helt andre priser enn i Norge. For mindre hesteinteresserte ledsagere finnes det også mange tilbud som overhodet ikke har noe med hest å gjøre.

Vi så tamme falker, boblebad med flytende serveringsbrett, spesialdesignet for champagnekjølere. Dyner, puter, møbler og kunst. Og mat og drikke fra alle verdenshjørner.

Blenheim 19

Hunder var svært velkomne, så lenge de ble holdt i bånd. Egen aguilitybane sto klar til deres disposisjon og hund og eier fikk prøve seg, selv om det helt tydelig var første gang for de fleste. Hvem som hadde det mest moro, bikkja eller eieren, vites ikke. Mange godbiter vanket det i hvert fall. På bikkjene altså!

Det er grønt i England. Hvorfor forstod vi lørdag formiddag da første del av terrengrittet skulle gå. Alle himmelens sluser åpnet seg, uten at noen gjorde noe nummer av det. Regn er britene vant til. Store striematter var lagt ut på parkeringsplassene så ingen biler ble stående fast på slottets gressplener, som snart ble omgjort til gjørme. Innehaverne av butikkene som solgte oilskinfrakker og paraplyer (og dem var det mange av) var lykkelige. De hadde en stor salgsdag. Rytterne skrudde i ekstra lange gressbrodder og galopperte avgårde. Hver gang en hest hadde passert et hinder, var en av de sekshundre frivillige funksjonærene tilstede og fylte på sand foran avhoppet. Ingenting så ut til å være noe problem, alt gikk knirkefritt. I hvert fall opplevde ikke publikum noe annet.

Blenheim 31

Området var enormt, men små shuttlebiler kjørte trette publikumsføtter fra den ene enden av stevneområdet til det andre. Gratis.

Vi møtte oldemødre, spebarn, smårollinger, bestefedre og hestemødre. De ruslet rundt, pratet og var blide. Alle hilste, også på oss som de ikke kjente. Og de syntes det var veldig hyggelig at hestefolk kom helt fra Norge for å se på engelsk feltritt.

Ved et bord i pubområdet møtte vi familien Dennis, far, mor og datter. Hesten deres skulle starte på Blenheim, ellers er familien vanligvis å finne på Badminton som hinderdommere. Skal man være hinderdommer på feltrittstevner i England må man først gå på kurs, får vi vite.

-Hvorfor jobber dere der, frivillig?

-Vi vil gi noe tilbake, sier fruen blidt. Hun red feltritt i sin ungdom.

Det er nemlig innstillingen til hestefolket i England. Og derfor melder sekshundre frivillige seg til dugnad på Blenheim International Horse Trials hvert år.

Starter man ikke selv, hjelper man til slik at andre kan starte. Punktum.

Kanskje en innstilling vi burde importere til Norge?

Vil du vite mer om engelske feltrittstevner? Besøk www.britisheventing.com

 

Annonse