TILBAKEBLIKK FRA 2013: VICTORIA GULLIKSEN OM KJÆRLIGHETEN TIL HESTENE

IMG 6177

Det er kjærligheten til hesten som skiller den beste fra den nest beste, mener Victoria. Selv er hun svært glad i hestene sine, og hun tror de vet det. EQUILIFE har plukket frem deler av et gammelt intervju med den talentfulle Lier-rytteren, som fortsatt er til inspirasjon for oss alle.  Artikkel sto på trykk i januar 2013, i den første utgaven av EQUILIFE. Det er tid for et historisk tilbakeblikk og aktuell inspirasjon fra en topprytter.

Tekst Mette Sattrup. Omredigert av Therese Alhaug. Foto Therese Alhaug.

EQUILIFE gjør oppmerksom på at denne artikkelen sto på trykk i januar 2013. 

Hva betyr hestene dine for deg?

- Jeg synes det er like gøy å holde på i stallen som det er å ri. Hestene mine er veldig forskjellige. Da jeg fikk Urval hadde han gått på beite i tre måneder og var en hobbyhest. Da trodde vi ikke at han skulle gå 1,60! Han ser slett ikke ut som en atlet i det hele tatt. Men han er en hest som hopper med både hjertet og hodet. Han ofrer så mye for meg. Han vet akkurat hvor han skal ta av, han gjør det riktig hver gang. Billy Buttercup, den sorte hesten, hun er veldig pratsom. Hver gang jeg går igjennom stallen humrer hun. Og når jeg hopper av og klapper henne i ansiktet, humrer hun også. Hun er veldig morsom sånn. Mens Urval er en kosegutt. Og seksåringen Cassandra, som jeg har hatt siden hun var fire, er også ekstremt kosete. Hun slikker meg i ansiktet, er som en hund. Brightly, den nye gode seksåringen min, hun er veldig stresset i boksen og er avhengig av hestene som står i boksene rundt henne. Hvis en går ut, blir hun stressa. Men når hun blir tatt ut for å bli stelt, og når jeg rir på henne, er hun helt avslappet og fokusert. Hun må ha kontakten, hun vil være nummer en hele tiden.

Omsorg gir tillit

Kjærligheten for hestene stopper ikke på ridebanen. Victoria synes det er like fint å være i stallen som på hesteryggen. Da hun skulle ri World Cup i romjula reiste hun alene;
- Mange var sjokkert da jeg dro til Mechelen på World Cup alene, uten hestepasser. Men det syntes jeg var helt fantastisk. To hester som jeg kunne møkke, gi vann til, leie på tur, ri på morgenen og gi godterier til hele dagen.
Victoria ler;
- De får så mye godteri at de blir tjukke, men jeg synes bare det er hyggelig.

Det sier seg selv at tiden ikke strekker til for stallarbeidet hjemme. Men om kvelden går hun alltid gjennom stallen med en sukkerbit til hver.

- Hva betyr kontakten med hestene for deg?
- Jeg tror det betyr mye. Når du blir kjent med en hest og den tør å føle deg, ofrer den mer. Kommer du i en situasjon hvor du ligger litt dårlig, tror jeg den prøver enda mer den ville gjort om du ikke hadde hatt noe forhold til den. Mange sier til meg at du kommer på toppen hvis du er glad i hestene dine og bryr deg om dem. Kjøper du nye hester hele tiden og rir uten å bry deg om dem, kan du også bli god, men du kommer aldri helt til topps.

Victoria trekker igjen på smilebåndet. Det mørk blonde håret sitter stramt i en høy hestehale. Kinnene er fortsatt røde etter ridningen.
- Kevin Staut skrittet rundt, forteller hun og ruller litt på r’ene. En rest av sunnmørsdialekten til pappa, velger vi å tro.
- Han hadde ridd om morgenen og hadde en gulrot i lomma som han knakk av og ga hesten da han var ferdig med å ri. Han er også veldig glad i hestene sine, sitter i stallen og prater med dem. Det er morsomt å se. Han er jo gutt, men viser følelser for hestene sine.

En av få unge på toppen

Victoria fyller 21 i februar. Tiden fra hun begynte å ri som toåring har hun utnyttet godt. På World Cup arenaen har hun ikke mange konkurrenter på samme alder;  Tvillingene til belgiske Ludo Philliparts, Nicola og Olivier, er ett år yngre enn henne.
- Martin Fuchs fra Sveits er like gammel som meg. Det er vi som er 20. Nest yngst er Scott Brash, som tok medalje i OL i London. Han er 27. De som er topp ti er mellom 30 og 40 år. Det har så mye med erfaring å gjøre. De må ofre så mye, rir på stevner hver helg hele året. Og du skal ha mange gode hester, ellers bruker du dem opp.

Miljøet på toppen er godt, synes Victoria. De beste rytterne er svært hjelpsomme;
- De beste i verden kan du spørre om hva som helst, og du får hjelp. De heier på hverandre, klemmer hverandre, gleder seg over hverandres resultater. De er konkurrenter, men gleder seg alltid veldig mye med den som vinner. Det er et veldig godt miljø. Du kan ikke være sjalu hvis du vil nå opp på toppen. Du må være ydmyk og unne andre fremgang.

Foruten trenerne hjemme, er det én topprytter som betyr ekstra mye for ungrytteren; Edwina Topps Alexander. Den australske rytteren er bosatt i Valkenwaard i Nederland og er blitt både trener og mentor for Victoria;
- Vi har et veldig godt forhold. Vi ble kjent for to år siden. Hun har ingen barn selv. Hun har vært på toppnivå i sju år. Edwina sier at det gleder henne nesten mer å hjelpe meg enn å ri stevner selv, for det er så gøy å se framgang, undervise og være der som en mentor og hjelpe til. Det synes jeg er veldig hyggelig å høre.

Møtet mellom de to rytterne oppsto litt tilfeldig.
- Jeg dro til Holland og kunne velge fritt. Jeg ville ha hjelp av ei jente, for det er forskjell på jenter og gutter; vi er ikke så sterke som gutta, har ikke den psyken, vi er mer følsomme. Edwina hadde tid. Hun er hyggelig, grei og ydmyk. Hun viste meg filmer fra da hun var 20 år gammel og red på hester som var to meter høye og tre meter lange, de største kamelene som finnes, ler Victoria. Hun har fightet seg opp. Reiste fra Australia til Europa uten noen jobb å komme til, begynte fra scratch, har jobbet seg oppover den harde veien.

Edwina konkurrerer selv mye, så hun rekker ikke å følge Victoria på alle stevner. Om hun ikke er til stede,  følger hun sin elev på live sendinger.
- Hvis vi er på samme stevne, får jeg noen stikkord om ridningen min rett etter at jeg er ferdig. Etter en stund setter vi oss ned og gjennomgår rittet.
Victoria ler;
- Det er ikke alltid jeg er i humør til å gjøre det med en gang.

Unge frøken Gulliksen har et sterkt konkurranseinstinkt. Hun blir veldig glad når det går bra og tilsvarende deppa når det går dårlig.
- Da jeg var liten var det vanskelig å takle motgang. Fortsatt må du bli irritert, men du må se hva som var bra, og så må du gjøre det bedre neste gang.
 Sist hun hadde åtte feil i en world cup var det godt å ha Edwinas oppmuntring;
- Ikke bry deg om det. Det kommer til å være så mange stevner du har både åtte feil og fire feil. Fire feil er gjennomsnittet. Du er tjue år. Du har en lang vei å gå.

Victoria bøyer hodet og humrer stille.

- Det knekker i nakken. Når jeg kjører og reiser mye blir jeg stiv og må gå til kiropraktor jevnlig. Det kommer av skaden sist sommer. Nå går det greit, men det vil ta et år før det er helt bra.

Treningen trinn for trinn

Hvordan trener en topprytter hestene sine?
- En treningsdag begynner i stallen klokka åtte. Jeg står opp halv åtte, spiser en god frokost. Det er veldig viktig. Jeg er sponset av Herbal Life, så jeg får i meg vitaminer og væske og drikker spesielle shaker som gir meg nok energi. Jeg har 15 hester i trening,  men rir kun åtte til ti hver dag. Jeg rir vanligvis fire hester før lunsj og fire hester etter lunsj hver dag – minimum 45 minutter pr hest. Vi gjør mange skritteøvelser, piruetter så de må sette seg på små volter, øker litt i skritt, skritter på lange tøyler, korter dem opp osv. Er det sol og vinter går vi heller en 15 minutters skrittetur, så de blir glade. Hestene mine går mye på tur. Jeg rekker ikke å ri så mye tur selv, det blir det andre som gjør. Når folk betaler meg for å ha hestene deres i trening, må jeg også gjøre jobben på banen.

Urval er litt lat, får vi vite. Han trenger å holdes godt i form.
- Si at det er et stevne om fire uker. Da rir jeg ham hardt i de to første ukene. Første uka vil jeg ri ham tre ganger i minst en time på bakken, ordentlig, så han får opp pulsen og sliter litt. Da jobber vi også mye med bommer for å øve på avstander. For eksempel har jeg to bommer med 21 meter imellom. Den avstanden rir jeg på fire lange og sju veldig korte for å øve på å holde kontrollen. Så hopper jeg en gang.

Uken fordeles med hardt på bakken mandag, rolig dag med skritt tirsdag, hardt arbeid på bakken onsdag, travtur torsdag og litt lettere på bakken fredag. Til slutt en hel skrittetur lørdag og ordentlig arbeid igjen søndag. Neste uke, hvis han har vært fin, har jeg to dager, tirsdag og torsdag, hvor jeg rir grundig bakkearbeid. De siste to ukene er det bare lett arbeid. Da er det mer tur, mer glede. Han må føle at han er fit, glad, må få energi. Når jeg har stevner tre uker på rad må jeg gi ham grunntreningen i forkant. Mellom stevnene rir jeg ham bare lett på bakken og så går han mest på tur. I det siste har jeg har begynt å ri ham på morgenen når vi er på stevner. Jeg gjorde ikke det før. Men jeg kjenner at når man rir så sent på kvelden må de komme i gang om morgenen. Så leier jeg ham en tur ved lunsjtid.

Pappa Geir kommer inn. Han slår på TV’en og opplyser med et smil;
- Må bare se på tour de ski.
Victoria ler. Hun er vant til at pappaen har stor interesse for sport. Også utenfor sprangarenaen.

Selv trener hun også uten hest;
- Jeg trener og løper mye. Om sommeren løper jeg en mil med mye oppoverbakke og i skogen. Får løsnet opp i kroppen. Og jeg har styrketrening på Sats to dager i uka. Jeg har en personlig trener, også har jeg begynt med yoga.

På vei til hinder

For oss som følger World Cupen fra sidelinjen, virker hindrene himmelhøye og farten kolossal. Jeg ber Victoria beskrive med ord hvordan hun møter utfordringene fra hesteryggen.
- Jeg må ta en og en oppgave. Urval må jeg sette sammen, skvise med leggen og holde støtten så han går på bakparten. Hvis jeg har ham for mye framover blir det for trangt for ham, han klarer ikke å trampe om det siste steget. Jeg rir ham godt i svingen så han sitter på bakparten, setter ham opp, trykker av sjenkelen, smatter, for han hører på stemmen. I det han tar av prøver jeg å tenke at jeg sitter opp, strammer magen, får stabiliteten i ryggen og i magen. I det han tar av vil jeg kjenne at han trykker meg av banen, at han løfter meg opp så jeg ikke går foran med overkroppen, kjenne at skuldrene hans løfter meg ut av salen, prøve så godt som mulig å sitte stille og ha blikket rett fram. Hvis han ikke hopper rett og det er en oxer, blir oxeren dobbelt så bred, for da må han hoppe ut på siden. I det du er over hinderet tenker du på neste hinder, ser etter neste oppgave. Jeg merker at de gangene jeg har feilet, er det fordi jeg ikke er fokusert. Du skal skynde deg gjennom svingen. Å nei, - dunk. Så våkner du og skjerper deg igjen. De gangene du går feilfritt, er det nesten som om du ikke husker noe før du ser det på video. Du er i en boble. Det er rart, vanskelig å beskrive. Jeg er alltid nervøs når jeg kommer inn på banen. Når jeg har tatt av på første hinder, går det fint. Da jeg red Grand Prix i Mechelen var jeg veldig nervøs over hinder en og to. Mer husker jeg ikke.

Victoria innrømmer at hun alltid har nerver. Konkurransenerver. Hun vil prestere.

Den gode ridegleden

Kan en rytter som har tilbragt nærmere 18 år av sine 20 på hesteryggen, fortsatt fornemme ridegleden?

- Ja. Ridegleden er alt. Mange sier; Shit, har du åtte hester å ri hver dag? Men det er åtte forskjellige hester. Forskjellige oppgaver, aldri noe likt. Det er det som er så gøy. De har så forskjellig personlighet. Jeg elsker å være i stallen. Jeg er en ordentlig hestejente.

20-åringen tenker tilbake til barndommen. Hun stråler når hun forteller;
- Jeg var seks år. Klassen var her og skulle se meg ri. Jeg galopperte fra stallen og opp hele grusbakken i full fart, skulle vise meg fram. Det husker jeg veldig godt. Og da jeg hoppet treerponnien min, Viola, i 70 og 80 cm. Mange gjør ikke det i dag. De lærer ikke basic.

Selv om stallen hjemme var full av hester, var det på rideskolen med treneren Marit det grunnleggende ble lært;
- Stell av hestene, stell av høver, pusse bort alle svettemerker, skritte dem ordentlig av, vaske dem når de er svette, at de alltid skal ha vann og fôr. Jeg lærte alt dette ordentlig før jeg fikk min egen ponni. Selv om jeg hadde pappa som pappa, måtte jeg gå på rideskole og lære dette. Hadde jeg bare ridd her hjemme, hadde jeg måttet sale opp på egenhånd og hadde aldri lært det ordentlig. Jeg fikk min første ponni og red 70 og 80 cm i tre år. Da jeg var 11 år red jeg min første feilfrie meterklasse. I dag ser jeg at mange har veldig gode ponnier og kruser rundt og gjør alt skrekkelig fort. Men de vet ikke hvordan de skal få bort svettemerkene. De vet ikke hva den spiser en gang. De bare setter fra seg ponnien på stallen og regner med at andre ordner opp. Det synes jeg er synd. Særlig når barna har foreldre som heller ikke kan hest.  Da er det veldig viktig at de lærer det. Det er noe jeg skulle ønske Rytterforbundet hadde tatt opp, at folk måtte ha en lisens, måtte gå på rideskole før de fikk ha egen hest.

Rideglede forbinder Victoria også med dette barndomsminnet;
- Jeg husker pappa hadde en veldig god spranghest, en hvit en. Det var egentlig en liten hest, men for meg var den stor. Jeg hadde fått Robert Whittakers gamle sal, en liten Pessoa sal. Torill hadde meg på slep, mens jeg satt oppå og smilte. Da jeg nylig var i Tyskland, så jeg en gutt på fire år som satt på en shetlandsponni og red i to timer. Han var bare et stort smil. Det var sånn det var. Du bare elsket det. Det var ikke det seriøse. Du bare satt der, smilte og red rundt.

- Når visste du at du ville satse på et liv som konkurranserytter?
- Jeg har aldri hatt noen annen sport som jeg har hatt slik passion for. Jeg hadde skrive- og lesevansker, så skolen var tung for meg. Siden jeg var 12 år har jeg prioritert ridning foran skole, for jeg visste at ridning var jeg var god til. Det var veldig hardt å holde på med toppidrett og skole samtidig, men jeg kom meg gjennom videregående med 4,3 i snitt. Jeg kjente hvor sliten jeg var da jeg var ferdig og hvor glad jeg var for at det var over. Det var da jeg visste at det var ridning jeg skulle satse på. Jeg tok lastebillappen i friåret mitt. I høst begynte jeg på høgskole og leste Sport og Management. Men tiden strakk ikke til. Jeg leverte inn oppgavene mine, men tok ikke eksamen. Pappa er enig i at jeg kan ta det senere.

Den rette hesten

Forleden fikk Victoria en telefonhenvendelse fra mannen som har avlet fram Urval;
- Han har hester for hobby og solgte Urval fordi han var så liten.
Victoria blir selv rørt når hun forteller;
- Jeg hadde ikke snakket med ham tidligere, da han plutselig ringte meg i Mechelen. Han var så glad at han gråt. Han trodde aldri han skulle avle fram en World Cup hest. Da hadde han nettopp oppdaget at jeg hadde kjøpt ham. Det var gøy.

Hestene til Victoria er forskjellige, ikke bare av personlighet, men også av type.

Hva ser en topprytter etter når hun skal handle hest?

Victoria nøler ikke et sekund. Utseendet, modellen, er ikke det viktigste. Det er hvor smart den er som teller.
- Noen ganger prøver jeg å legge hesten nærme hinderet for å se om den er kvikk eller treg. Det er ikke sikkert den har perfekt teknikk, men hvis den tenker, har en ”good mind”, klarer den alltid å komme over, uansett hvordan den ser ut. Eksteriøret betyr ikke så mye. Men selvsagt, seksåringen Brightly har topp kropp. Derfor får hun det lettere enn Urval, fordi hun er en atlet. Du kan ha en hest som ser ut som en million, men er stokk dum, gidder ikke å hoppe. Så kan du ha en som ser ut som en  kjørehest, men hopper veldig bra…

Drømmen om OL og egen business

En matpakke kommer på bordet. Stor, dobbel brødskive med ost inntas mens praten går.
Energi må til skal man nå sine mål. Og Victoria har tenkt å gå hele veien. Inneværende år er målet senior EM i Danmark med Urval.
-  For som Edwina sier; He has plenty of scope. You can jump whatever with him. Det er veldig gøy. Januar måned får han pause, for det blir en lang sesong; EM er ikke før i august. Unghestene har hatt en måneds pause nå. Vi har ikke lagt alle planer ennå. Det hadde vært gøy å ri et World Cup stevne til, i den Bosch, så det håper jeg på. Spring Tour i april blir neste, og å være med på Nations Cups. Urval skal ikke gå for mange stevner før EM. Han må gå en del på våren og ha pause i juli og begynnelsen av august for å ha energi før europamesterskapet.

- Hvor er du 10 år fram i tid?
- Da håper jeg på å ha business med pappa. Men også at jeg har min egen stall og mitt eget system, egne salgshester. Kanskje vi kan gjøre noe sammen, men det behøver ikke være i Norge, det kan godt være i utlandet. Vet ikke ennå. Får se om det blir kjæreste i Norge eller i utlandet.

EQUILIFE gjør oppmerksom på at denne artikkelen sto på trykk i januar 2013.

Annonse