RYTTEREN SOM IMPONERTE EN DRONNING, HENNES KONGERIKE, OG EN HEL VERDEN

5 2

En norsk sprangrytter som får britiske TV-kommentatorer til å gå av skaftet av begeistring, som blir betegnet som ”meget begavet” av det tyske hestesport-magasinet St. Georg, og som av ekspertisen innen internasjonal sprangridning omtales som en av verdens fem beste ryttere.

Tekst Rebecca Ballestad-Mender 

 Topplasseringer i et internasjonalt stevne i England, i selskap med verdens beste innen grenen. En norsk sprangrytter som blir kalt opp til dronningen som personlig uttaler sin største respekt og beundring for ridningen og som vil vite alt om hesten, dens utvikling og trening hjemme i Norge. Topp det hele med at norske ambassadeansatte i samme land omtaler sprangrytteren som den beste Norges-reklamen i England noensinne og at nasjonale aviser omtaler rytteren som landets eneste sikre kort til OL, på tvers av alle idretter.

En drøm, en utopi – eller virkeligheten? Hvem kan det i så fall være?

Det er flere norske ryttere som har gjort det godt i England og andre utland også. Mens du klør deg i hodet og navn som Gulliksen, Endresen og Djupvik kanskje detter inn i hodet ditt, tar jeg deg videre, bakover i historien.

Hestesporten - alt annet enn historieløs

Påstanden om at hestesporten er så godt som historieløs i Norge og at det meste har skjedd etter årtusenskiftet, kan avfeies umiddelbart. Det kan kanskje føles sånn. Men det er ikke sant. Selv om ridesporten i landet ikke har like store tradisjoner å se tilbake på som andre nasjoner, så er vi ikke historieløse. De var kanskje ikke så mange. Men de var likevel gode, også i internasjonal sammenheng. En rytter som utmerket seg i så stor grad at dronning Elisabeth i egen person ønsket å kommentere det, var sprangrytteren Edward Bull.

Ukjent navn sier du? Kanskje kallenavnet får noen bjeller til å ringe – Eddie Bull? Hvis ikke, så spør ridelæreren din, eller dennes ridelærer – eller noen av dagens beste norske sprangryttere. Eller du kan spørre HKH Märtha Louise eller kronprinsen selv. Eddie fikk nemlig til og med HKH Haakon opp i salen. Før det ga han norsk ryttersport en ny giv med sine prestasjoner i etterkrigstiden. Eddie fikk unektelig en ball til å rulle i hestesporten.

6

Eddie selv hadde en O L - karriere i sprang – og faktisk også i feltritt. Han sanket inn flere norgesmesterskap og kongepokaler i sprang og fikk internasjonale resultater blant annet i Aachen. Han ble en aktet og ettertraktet trener. 

 

Meritter og utmerkelser

Eddie selv hadde en O L - karriere i sprang – og faktisk også i feltritt. Han sanket inn flere norgesmesterskap og kongepokaler i sprang og fikk internasjonale resultater blant annet i Aachen. Han ble en aktet og ettertraktet trener. Märtha Louise er kanskje hans mest kjente elev, men det var langt flere som fikk ta del av hans store kunnskap og følelse for hest – som da han var trener for ponnilandslaget. I mange år hadde han også ansvaret for ride opplæringen ved Politiets Rytterkorps . Galopphester trente han også. På veddeløpsbanen hadde han sågar trenerlisens og red også noen flatløp selv. Han ble internasjonal sprangbanebygger, medlem og formann av sprangutvalget i Norges Rytterforbund, innen forbundet jobbet han også med sikkerhet og opplæring, deriblant var han med på å utarbeide læreboken for ”Grønt kort” i NRYF.

”I moderne tid har få satt sitt preg på norsk ryttersport slik Eddie Bull har gjort”. Det sier Norges Rytterforbund  som i 2006 sammen med Oslo Politidistrikt sørget for at Eddies engasjement for hest og mennesker førte til Kongens fortjenestemedalje i gull, utdelt under Oslo Horse Show, en gjev utmerkelse som toppet en lang liste Eddie hadde fra før.

Tok et siste modig valg

– Han satte utrolig stor pris på alle disse utmerkelsene. Han ble også utnevnt til Årets trener, det syntes han var spesielt gjevt fordi det var rytterne som hadde valgt ham ut. Og Kongens fortjenestemedalje i gull, den betød mye. Å få komme på slottet..

Eddies kone Mette Bull smiler ved minnet. Eddie rakk akkurat å få medaljen før han måtte gi tapt for sviktende helse, 72 år gammel. Problemer med en hjerteklaff gjorde at toppidrettsmannen hadde problemer med pusten. Problemene hadde meldt seg allerede mens han var aktiv rytter, men da ble problemet feid til side. Etter hvert ble det skifte av hjerteklaff, men problemet kom tilbake. Til sist tok Eddie et modig valg i livet, i tråd med de modige valg han hadde gjort på ridebanen gjennom sin karriere. Han valgte en risikofylt operasjon i håp om et bedre liv. Det var leve eller dø for Eddie. Oddsen var ikke på Eddies side, han falt i koma og døde to uker senere.

– Det var til det beste, for alle parter. Han hadde det ubeskrivelig tøft med sykdommen, og kom gjennom dagene bare på grunn av sin jernvilje, sier Mette stille før hun tar fatt på historien om Eddie Bull.

11 1

Eddies kona, Mette Bull,  møtte Eddie allerede som barn, de delte i stor grad interessen og lidenskapen for hester. Men i motsetning til Eddie var hest allerede en del av Mettes liv via moren Margrethe Astrups ridning. Dermed var deres utgangspunkt vidt forskjellig. Hjemme hos Mette var hest vel anerkjent, hos Eddie uglesett. Kontakten mellom de to ble likevel tettere og tererre - og i 1962 giftet de seg. Foto Malene Nilssen.

Melkekjøring, tyskerhester og familie

Tilbake til start, Eddies start. Hans rette navn er Edward, med fortsettelsen Th. Bull. Et navn som klinger av norsk nasjonalromantikk og kultur. Musikken stod sentralt hjemme hos familien Bull i Oslo. Bakover i slekten treffer man på ingen ringere enn Ole Bull. Far til Edward spilte selv også fiolin og ønsket at piano skulle bli instrumentet til unge Edward. Men Edward, han skulket pianotimene og snek seg ut til det han kunne oppdrive av hester i en hovedstad preget av andre verdenskrig.

– Han bodde på Heggeli, ved Skøyen Hovedgård. Der hadde de kuer, og under krigen kjørte de ut melk med hest. Der nede fløy Eddie som liten gutt. Familien hans viste ingen interesse for hest. De syntes det var et forferdelig miljø på Øvrevoll og hadde ikke sansen for miljøet ved Oslo Ridehus heller. De innså dog  at Eddie var lidenskapelig opptatt av hest og var stolte da han gjorde det bra. Men noen hjelp eller støtte, det fikk han ikke, ikke utover fem ridetimer han fikk da krigen var over, forteller Mette. - Han var så ivrig, hjalp til i staller. Han var også mye på Øvrevoll – og i Oslo stod de såkalte tyskerhestene, velutdannede ridehester tyskerne måtte la bli igjen i Norge da de trakk seg tilbake ved krigens slutt. Eddie benyttet seg av enhver anledning til å være nær hest; leve, ånde, lære hest – det var det som gjaldt for Eddie, fortsetter hun.

Ekteskap – etterhvert

Mette møtte Eddie allerede som barn, de delte i stor grad interessen og lidenskapen for hester. Men i motsetning til Eddie var hest allerede en del av Mettes liv via moren Margrethe Astrups ridning. Dermed var deres utgangspunkt vidt forskjellig. Hjemme hos Mette var hest vel anerkjent, hos Eddie uglesett.

– Men vi ble gode venner og gjorde mye med hest sammen. Løpshester  på Øvrevoll red vi også, og vinterstid dro vi til Gardermoen og trente fullblodser der. Da Eddie var i militæret nordpå, ba Eddies familie meg om å skrive og fortelle Eddie om hva som skjedde i Oslo Ridehus på Skøyen. Jeg gjorde det, og han svermet kanskje litt for meg – men jeg for en annen, mimrer Mette.

Etter hvert dro Mette til USA for utdannelse som det som man i dag kaller bioingeniør. Men kontakten mellom Eddie og Mette ble tettere og tettere, og i 1962 giftet de seg. Etter hvert kom barna Knut og Ken til verden.

Nesten olympisk feltrittrytter

Det var konkurranseridning som var Eddies greie. Han begynte tidlig å konkurrere. I 1956 var han på vei mot OL i feltritt i Stockholm sammen med den tidligere galopphesten Hasso. Et treningsopphold i Danmark førte imidlertid til en brå slutt på den karrieren. Da ble de for første gang stilt ovenfor en vanngrav, og det nektet Hasso plent. En feltritthest som ikke fikser vann, det går ikke. I ettertid var Eddie glad for at det ikke ble noen Stockholmstur på dem. Banen der skulle vise seg å være et mareritt, et gjørmehull av dimensjoner, med flere tragiske ulykker som resultat. Etter denne hendelsen konsentrerte han seg om sprang.

3 4

Eddie var Norges OL - håp for Roma 1960. Norges aviser skrev om den ydmykke rytteren som store deler av den internasjonale rytterverden elsket. 

En sensasjon

I 1957 skrev VG om den lovende og meget begavede sprangrytteren og hans spranghest. De spådde en lysende fremtid for ham og hans fullblodshoppe Advantage, og at han ville bringe norsk ryttersport opp i toppklasse og bli et godt OL-kort i Roma 1960.

I 1959 skrev VG at de hadde hatt rett. Med stort bilde og fete bokstaver beskrev de ham som Norges eneste sikre OL-kandidat, Eddie og den 8 år gamle Advantage. Dette gjorde de etter at ekvipasjen hadde vært i England og deltatt i Royal International Horse Show i White City i London, stevnet som i dag har blitt til Hickstead. Der deltok de med bravour. 25 år gamle Eddie stilte opp som ukjent mann blant verdenseliten og tok lurven fra dem alle. Det var daglige klasser i løpet av en uke, og Eddie og Advantage presterte bare bedre og bedre. Klimaks var andrepremie i Nizefela Stakes og tredjeplass i den store finalen King George V Gold Cup – en klasse der hinderhøyden kunne ligge opptil 1,85 meter. Det var da kommentatorene gikk av skaftet og dronningen ble imponert. Prestasjonene til den ukjente, smått eksotiske norske ekvipasjen overskygget fullstendig prestasjonene til de som plasserte seg foran ham. Eddie ble en sensasjon innen internasjonal ryttersport. Og han ble Norges eneste sikre OL-kandidat til mesterskapet i Roma, mente VG.

Eddie selv var beskjeden. Han snakket ikke stort om innsatsen i London. Hans kommentar var ganske enkel: - Det er hesten som hopper, ikke jeg.

Historien om Advantage

Også på 50-tallet var de gode hestene dyre. Og det var uansett ikke så mange av dem i Norge. En viss import av ridehester foregikk, men mange ryttere vendte sine øyne mot Øvrevoll og galopphestene der. Her kunne man finne rimelige, men talentfulle hester. Kunsten var å finne den ærlige hesten som ikke løp fort nok og som var sunn og frisk.

Advantage var en smekker fullblodshoppe av topp stamme, født i Italia i 1950. Reisen hennes gikk fra Italia til Newmarket som føll – så til Norge og auksjon der hun ble solgt for 12 000 kroner med solide prestasjonsforventninger med på kjøpet.

Men helsemessig gikk det ikke så godt. Hun startet, men vant kun et løp før løpskarrieren var over. Veterinæren tilrådet avlivning som følge av en leddsykdom og dårlig fordøyelse, men en ”promenaderytter” – ifølge VG – ved Oslo Ridehus kjøpte henne for slaktepris. Der kastet Eddie sine øyne på hoppen, og etter iherdig jobbing fikk han hoppen frisk igjen.

– Det var en vakker hest, men innvendig var hun ødelagt, av sykdom, medisinering og dop. Hun var ærlig og løp egentlig ganske fort, men sunn og frisk var hun ikke.

Mette rister på hodet ved minnet.

– Det var ganske fryktelig hvilken tilstand hun var i. Hovslageren fant en aluminiumsko inngrodd i hoven hennes! Hun så ikke lovende ut der hun snublet over cavaletter. Men Eddie så noe i henne og trente henne opp.

Advantage ble en spranghest av toppklasse. Eddie hadde blitt medeier og den klassiske historien meldte seg – den andre eieren ønsket å selge. Eddie sto overfor å miste sin topphest. Men det meldte seg en reddende engel. Skipsreder Thomas Fearnley var en idretts- og sportsentusiast – og hesteentusiast. Han grep inn og ordnet finansiering slik at Eddie kunne beholde hesten. Etter innsatsen i White City ble Eddie budt 50 000 kroner for hesten – et svimlende beløp

 den gang.

– En redning, sier Mette om skipsrederens inngripen.

– En redning, selv om Eddie betalte for hesten også lenge etter at den var død, smiler hun.

1 3

Også på 50-tallet var de gode hestene dyre. En viss import av ridehester foregikk, men mange ryttere vendte sine øyne mot Øvrevoll og galopphestene der. Her kunne man finne rimelige, men talentfulle hester. Advantage var en smekker fullblodshoppe av topp stamme, født i Italia i 1950. Reisen hennes gikk fra Italia til Newmarket som føll – så til Norge og auksjon der hun ble solgt for 12 000 kroner med solide prestasjonsforventninger med på kjøpet. Hesten ble etter mye sykdom, solgt som ridehest og ble etter mye arbeid etterhvert Eddies firbente makker. 

 

Invitert av Hertugen av Norfolk

Pilene pekte soleklart mot OL. Eddie trente målrettet, og mottok snart en ny anerkjennelse. Britene inviterte ham og Advantage til trening i England sammen med det engelske OL-laget, et lag som for øvrig var gullfavoritter. De var klar over at det i Norge ikke fantes noe treningssted av internasjonalt format.

Det fantes derimot i England. Hertugen av Norfolk hadde bygget en internasjonal treningsbane på sitt berømte slott Arundel i Sussex. Staller og terreng bød på førsteklasses muligheter for hestene. Her skulle de engelske rytterne forberede seg frem mot mesterskapet, sammen med australske og argentiske ryttere. Og de ville ha med seg Eddie på det hele. Planen ble lagt. Avreise i slutten av juni, en måned på Arundel Castle, så deltagelse på nytt i Royal International Horse Show i London, så Arundel Castle en uke, så The Royal Dublin Horse Show i Irland, før tre uker ved Arundel og så avreise til Piazza de Siena og OL i Italia.

Men det gikk ikke som planlagt

Men så skjedde det som ikke skulle skje. På hjemlige trakter på Bygdøy hadde en hesteinteressert bonde laget en bane på et jorde. Ivrig hadde han gravet ut et stort hinder, en svær tørrgrav – helt åpen. Den ble innlemmet i en konkurranse og Eddie og Advantage kom til start.

– Det var helt håpløst at et slikt hinder skulle være med, det var alt annet enn hestevennlig, sier Mette med sinne og indignasjon på vegne av både hester og ryttere i stemmen, selv om over 50 år har gått siden hendelsen.

Advantage landet på kanten, falt og brakk ertebenet. Eddie klarte seg fint og det var håp for behandling. Men ikke håp om OL. Planene gikk i vasken, drømmen brast. Norge mistet sitt sikre OL-kort.Mette retter seg opp og ser fremover i retrospekt, forbi skuffelsen.

– Advantage ble bra igjen og fikk året etter fjerdeplass i en stor klasse i Aachen, sånn takler idrettsutøvere store skuffelser.Men OL-toget, det hadde gått.

Ganske andre forhold før i tiden

Tog, ja. Nettopp tog var sentralt for mange norske ryttere på den tiden. Ville man noe sted med hest, måtte man ta tog.

– Om det så var stevne på Starum eller i Aachen, vi tok tog med hestene. Kvelden før avreise rigget vi helt alminnelige godsvogner om til å huse hester, vi lagde enkle spiltau. Dagen etter red vi dem fra ridehuset til stasjonen og lastet dem, sier Mette.Når målet var utlandet og steder som Aachen, var turen desto lengre.

– Det tok dager å komme frem. Rytterne var selvsagt med hele veien. Når det var stopp på stasjoner, løp man ut i full fart for å få tak i vann til hestene. Vi løp av gårde med en viss skrekk for at toget ikke skulle være der når vi kom tilbake, forteller Mette som så en annen ”hverdag” da de startet i England.

– Advantage tok selvsagt båt til England, hun ble heist om bord i en container. Men i England var det jernbanetransport igjen, men her var vognene spesiallaget til hest. For en luksus!

Hun erindrer en annen tur til England som gikk sjøveien. Da stod hestene på kasser i dekk, og sjøsprøyten stod over dem.

– Jeg har ennå dekken liggende fra den turen, de er delvis spist opp ettersom sjøsprøyten gjorde at de smakte salt.Ganske andre forhold gjaldt på den tiden.

Hest på fritiden - først

Lysende karriere til tross, det var ikke hest på heltid som gjaldt for Eddie.  Etter skole og det militære jobbet han først for Aker Mekaniske før han gikk inn i familiebedriften TH Bull, et firma som leverte metall til skip. Deretter ble Eddie ansatt i firmaet Burra som leverte etiketter. Eddie hadde en sterk kunstnerisk åre i seg, hans mor var blant annet en dyktig maler, og Eddie selv var flink til å tegne. I Burra var oppgaven hans  å tegne logoer.

– Det var tre uker sommerferie, og de brukte han på å reise til steder som Aachen, minnes Mette.

– Ellers gikk det meste av fritiden med til hest, han forsvant ut av døren og Mette ble mye alene med barna da de var små.

– Men det var greit, vi bodde sentralt og barna hadde sine aktiviteter. Og hesteinteressen hadde vi jo felles.

Det var først i 1970 at det ble hest på heltid for Eddie. Da ble han ansatt for å drive ridesenteret ved Nordhaug i Oslo. Der fikk han og Mette mange gode år før golfbanen overtok.

– Å overta Nordhaug og jobbe heltid hest, det var en drøm, for oss begge. Vi ble ikke rike av det, men vi fikk leve ut vår interesse. Barna hang med, men til tross for Thelwell-tapet på gutterommet, fenget ikke hester dem så mye. At hesten ble jobben virket nok noe uklart for dem, tiden før Nordhaug omtales av dem som ”den gang far jobbet”, smiler Mette.

Ektefeller og andre nære forhold

Eddie underviste og red egne hester i konkurranse. Mette selv hadde ikke lenger nerver til sprangkonkurranser. Hennes oppgave ble å ri hestene på bakken.

– Jeg løsgjorde hestene, han konkurrerte, underviste og solgte hest. Vårt samarbeid her var preget litt av det mange ridende ektefeller kan oppleve. Vi hadde ikke helt samme syn på ting. Jeg red mer dressur, og han mente en del av mine prinsipper ikke var viktige. Vi kranglet litt der. Når han sluttet å konkurrere, fikk jeg en spranghest av ham som gikk over til å gå dressur, Grey Monk. Dette var ikke en hest for de store hinder og han hadde heller ikke de store stegene. Men han hadde hode for å lære og vi red opp til St. Georg. Da var Eddie var snill og kjørte meg til stevner. Etter hvert respekterte han mine prinsipper for dressuren, forteller Mette med et smil. Hun var i 50-årene før hun begynte denne karrieren.

Eddie var også involvert i et ridesenter på Gardermoen, sammen med en rytter i Politiet. Etter hvert fikk Eddie undervise politirytterne i tillegg til utstrakt reisevirksomhet landet rundt på 70-tallet. Eddie hadde elever i Bergen, Kristiansand, Drøbak, Stavanger, Askim. Geir Gulliksen var en elev, Christian Anfinnsen Øien en annen. Samt Märtha Louise da. Forholdet kan bli nært mellom trener og elev, det skjedde også mellom Eddie og Märtha. Eddie og Mette ble invitert både i hennes konfirmasjon og i bryllupet med Ari i 2002.

At det betød mye for Mette – og Eddie – er tydelig. Mette forteller om det med ekte varme og glede i stemmen.

12 1

Mette og Eddie levde som mange ektepar flest innen sporten, hvor de delte sin lidenskap. Hun dressur og Eddie sprang. Foto Malene Nilssen.

 

Rolig, dannet og bestemt

Å undervise ble et hjertebarn for Eddie, som selv hadde fått undervisning av tidligere kjente ryttere som Birk Elgåen, Petter Stang-Lund og svenske Bo Bjørkander. Hans undervisningsstil var som hans person; rolig og tålmodig.

– Han ga seg aldri før ekvipasjene fungerte. Nå kan det ofte være slik at når timen er ferdig, så er den ferdig. For Eddie var det ikke sånn. Var det en elev på timen som ennå hadde et problem, da ble eleven med på neste time. Problemet skulle løses, forteller Mette.

– For Eddie var det viktig å se at elevene var villige til å prøve, det gjorde det moro å undervise. Eddie var opptatt av grunnridningen. Han terpet og terpet på den og brydde seg ikke om noen fant det kjedelig. Han visste at grunnridningen forsvarte sin betegnelse, at den ligger til grunn for alt. Først den som forstår dette, vil kunne skaffe seg de ferdigheter som må til for å lykkes på høyere nivå. Grunnprinsippene er de samme i dag som da Eddie var ung. Hestene har ikke endret seg så mye at grunnprinsippene er annerledes. Likeledes var han opptatt av grunnutdannelsen av de unge hestene, først når hesten var igjennom den kunne man ta endelig stilling til om videre fremtid innebar hinder eller hatt og frakk.

– Eddie kunne prate mye om hest, men hadde ikke noe til overs for small talk. Han var en veldig dannet mann. Bestemt – når han sa noe, så var det sånn. Han var meget ordentlig med penger, aldri grisk. Han ville aldri ta mye for timene og ønsket aldri å presse noen til å kjøpe dyre hester.  Han var så beskjeden når det gjaldt penger, han syntes ikke han kunne ta noe særlig. Det lå liksom bare ikke i ham. Geir Gulliksen prøvde til og med å si fra til ham, at han var for forsiktig og nesten for ærlig for sitt eget beste og tok altfor lite for timene. Mens vanlig pris for en ridetime lå på 200 kroner, tok Eddie 30-40 kroner, forteller Mette.

Etter hvert ble Eddie sterkt engasjert i forbundet og det ga utfordringer i seg.  -Det var alltid noen misfornøyde. Uttak til stevner var vanskelig og en ganske utakknemlig jobb. Det var alltid de som mente de var best eller hadde de beste barna. Men Eddie var ubestikkelig, han stod for det han mente, slår Mette fast.

Hans rolige karakter var også fremtredende overfor hestene. Eddie var rolig, dannet og bestemt også i stallen.

– Det var aldri noe herjing. Han sa fra hvis det var noe, men var alltid fair.

Brant for sporten

Eddie brant for ryttersporten i Norge. På slutten av 60-tallet kunne han konstatere at sporten ble stadig større, med flere medlemmer i rytterforbundet og flere rideklubber. Men Eddie var ikke bare opptatt av kvantitet, men også av kvalitet. Han var opptatt av at norske ryttere måtte ut og prestere og at det måtte legges til rette for det. I 1968 påpekte han at Norge trengte en ny ridehall i Oslo-området, på minst 80x40 meter, med stor tribunekapasitet og gode oppstallingsmuligheter, en hall for trening og nasjonale og internasjonale stevner slik at hjemlige ryttere kunne bruke vintersesongen også, være bedre forberedt for utendørssesongen. Det sa Eddie i 1968.

Det finnes ingen snarveier

Han ville gjøre sporten kjent, i de brede lag. Derfor var han en ildsjel når det gjaldt utdanning. Han jobbet for å få folk til å skjønne hvor viktig det var å forstå hestene og behandle dem godt, få dem til å vare lenge. Han var opptatt av at det var viktig å SE hesten, med de egneskaper den hadde – og han var opptatt av at man valgte riktig hest ut fra avl og behov. Rytteren som selv en gang hadde brukket nakken etter fall fra hest, var også sterkt opptatt av sikkerhet. Han påpekte at hester var snille, men ingen kosedyr.  Han følte seg nærmest

 forpliktet til å formidle noe av sin erfaring til yngre generasjoner.  Han var opptatt av at unge fra første øyeblikk ble oppdratt til fornuftig omgang med hest. Da trenden med begrepet ”Natural Horsemanship” kom, fnøs han. Han var rasende på dette fenomenet. Han sa: - Det er ikke noe som heter det. Horsemanship er noe man lærer av erfaring, ikke av et weekendkurs. Det finnes ingen snarveier. Det sa Eddie.

 

Kunsten å ta til seg kunnskap

Eddie selv hadde aldri tatt noen snarvei. Fra barnsben av hadde han oppsøkt alle mulige miljøer der han kunne trekke til seg kunnskap. Han søkte også kunnskap utenfor landet og benyttet seg av sitt voksende, internasjonale nettverk.

– Vi dro mye ut, uten hest og så andre ri eller holde kurs. Man kan lære mye av å stå langs en avridningsbane. Eddie – og jeg – leste også mye bøker. Vi lærte mye sammen, vi fikk ulike perspektiver på vei mot det samme målet, forteller Mette. Turene gikk blant annet til England, til personer som John og Michael Whitaker og banebyggeren Pamela Carruthers.

Clinics føles i dag som et ganske moderne begrep, men Eddie var en pioner på området. Det var ikke ofte, men det hendte. Blant annet tok han den olympiske bronsemedaljøren Peter Robson til Norge.

– Men kunsten er å se andre toppryttere, ta til seg kunnskapen deres og bevare den i seg. Jobbe med det man har sett og ikke gå tilbake til gamle synder og stå på status quo igjen nesten gang, slår Mette fast.

Eddie Bull i dag

Eddies prestasjoner på konkurransebanene er historie. De som opplevde ham som trener er i dag selv foreldre. Når man i 2014 står med de mange avisutklipp om OL-håpet i hånden, har papiret gulnet og blitt porøst som et håndfast bevis på at det har gått tid, mye tid, siden lovende Eddie gjorde furore til hest. For mange i dag er Eddie Bull et ukjent navn. Men han har likevel satt sine spor og er ennå en del av hverdagen for alle de ryttere som av ulike grunner og med ulike ambisjoner ramler inn i konkurranseridning. Der gjelder Eddie Bull like mye i dag som i 1958.

Eddie hadde ikke én kjepphest. Han hadde ti. Disse er pensum i dag på veien mot Grønt Kort. Svart på hvitt står en oppsummering av Eddies lærdom og erfaringer i en bok, på papir som er alt annet enn gulnet og porøst.

Les de 10 kjepphestene og ta til deg visdommen til en av Norges beste ryttere gjennom tidene. Norges sikreste OL-kort på tvers av alle idretter. Rytteren som imponerte en dronning og hele hennes kongerike og en hel verden med det samme.

usikker kvalitet 2 eddie 2

 

Eddie Bulls 10 kjepphester

1. Søk kunnskap om hestens egenart og spesielt om instinkter og reaksjonsmønster.

2. Søk solid og riktig rideopplæring.

3. Ikke overvurder egne rideferdigheter.

4. Ha alltid et våkent øye i samær med hester, og vis stor respekt under skjøtsel og ridning.

5. Benytt en hest som er avlet og egnet for ridning, og som passer det ønskede bruksbehovet.

6. Ta ikke på det å oppdra en vanskelig hest. Det krever stor dyktighet og lang erfaring og er derfor ikke tilrådelig for de fleste amatører.

7. Avpass til enhver tid fôringen til bruk og arbeid.

8. Sitt opp og stig av hesten på korrekt og forsvarlig måte.

9. Benytt riktig saltøy av god kvalitet og vedlikehold det jevnlig. Kontroller daglig viktige deler som stigbøyler og bøyleremmer, tøyler, gjord og lignende.

10. Benytt alltid hjelm og annet godkjent sikkerhetsutstyr.

Eddie Bull (født 1934, død 15. april 2007) var Norges første profilerte sprangrytter. Han tok flere NM-titler og vant flere kongepokaler. Han hadde også flere internasjonale plasseringer, men deltok ikke i OL, da hesten hans ble skadet den gangen det var aktuelt å delta. Etter at han selv la opp som aktiv konkurranserytter, ble han trener, blant annet for ponnilandslaget. Han drev ridesenteret på Nordhaug gård i Bærum i 25 år. Bull var i en årrekke engasjert i Norges Rytterforbund med en rekke verv, blant annet i arbeidsgruppen som forberedte etableringen av Norsk Breeders Trophy. For sin innsats i organisasjonen fikk han Norges Rytterforbunds hederstegn, og han fikk «Politihestenes Venners Hederspris». Under Oslo Horse Show i 2006 fikk han Kongens fortjenstmedalje.

 

Sitat: 

”Eddie Bulls grunnleggende kunnskaper om hest og ridning har ikke bare gitt sportslige resultater (for Rytterkorpset, red.anm), men også i form av at hestene fungerer bedre som polititjenestehester fordi rytterne vet hvordan de skal korrigere hesten i gitte situasjoner. Vi håper inderlig at han kan bli tildelt Kongens fortjenestemedalje.”

Uttalelse: Ryttersjef Drude Fogh, Oslo Politidistrikt

Annonse