Ellen Birgitte Farbrot: Etter åtte år i Danmark

Familien Farbrot

«Jeg skulle bare være i Danmark i et halvt år, men foreløpig har jeg vært der i åtte.»

32 år gamle Ellen Birgitte Farbrot har som hastigst vært hjemom i gamlelandet. Med til AEG var den åttende hjemmelagde Grand Prix-hesten, og innen utgangen av 2017 skal den tiende være klar.

Tekst og foto Sille kasin

-        Jeg er kjempe heldig som har en slik hesteeier som Trine Stiansen ved Tailormade Horses, fastslår Ellen Birgitte – eller EB som vi alle kaller henne. – For det er jo ingen selvfølge at man får beholde hestene i min bransje, slår hun fast. – Og jeg må jo sette meg litt hårete mål, vet du, ler hun. – De neste tre årene skal jeg derfor komme hjem til Norge med tre forskjellige, nye NM-hester. Men jeg skjønner fortsatt ikke hvordan jeg har klart å ta så mange mesterskapsmedaljer, kommer det.

Ved Følle Strandgård på Jylland driver medaljegrossisten og mesterskapsrytteren EB stor butikk. Der har hun vært daglig leder i seks år nå, og savner ikke forsikringsbransjen ett sekund. For det var forsikringsagent hun egentlig var – før veien i sin tid gikk til Danmark, som ledd i VM-forberedelser.

-     Og så traff jeg en fyr, da, ler hun. – Ved Følle Strandgård har vi oppdrett av tyske sportsponnier, og driver kjøp og salg, forteller EB. -Og i tillegg har vi treningshester og fire andre ryttere ansatt.

EM påpeker at det helt greit å ri ponni iblant, og ikke bare stor hest. For ponniene er jo også hester, bare i halv størrelse.

-      70 % av tiden min sitter jeg på store hester, men det er faktisk helt OK å ri ponnier også - så lenge de er snille og greie, legger hun til. – Å ri ponni gir heller ikke så mye slitasje på egen kropp, og uansett så handler det jo om at det er individet som skal være spennende, poengterer hun.

Og livet hos Tailormade er på ingen måte noe hvilehjem, må vite. For EB rir tretten hester hver dag, og hun har blitt tøffere med årene, ikke tvil.

-     Det er spennende å få dem til å spille på lag, og jeg liker en utfordring, erkjenner hun. – Jeg liker dem litt ville, og at pulsen kommer opp. Å, er det i dag jeg dør, liksom, ler hun.

EB går heller ikke av veien for å prøve ut nye metoder og alternative veier å gå. Og så lenge man bare husker på å ta de riktige forholdsreglene, så må jo selvsagt hestene også få leve sine hesteliv. De må få gå mye ute sammen, og de liker faktisk å bli litt møkkete iblant.

Som yngre tenkte aldri EB seg et liv som profesjonell aktør i sporten. Tvert om, om vi skal tro henne rett.

-     Jeg var jo barneslave i hestebransjen, jeg, ler hun.

For pappa Harald Farbrot konkurrerte i kjøring på høyt nivå, og da ble det å tilbringe somrene i lastebil og pusse messing så det holdt, erindrer hun.

-     Jeg husker at mamma (Elizabeth Dressur Så Klart Farbrot, red. anm.) en gang spurte meg om hvorfor jeg gråt. – Jeg gråter fordi jeg bare vil leve et vanlig liv, skal jeg ha respondert. –Og det er jo litt morsomt å tenke på nå i ettertid, da, at det likevel ble hestelivet jeg valgte meg, når jeg stod helt fritt til å velge, avslutter hun blidt.

Annonse