Kirsti Svaboe: «Det er aldri for sent å begynne med dressur.»

kirsti svaboe

 

Etter at den tidligere landslagsrytteren i sprang hadde en alvorlig rideulykke, så fremtiden som rytter ytterst mørk ut. Lørdag (under AEG awards) ble hun hedret som «Årets Nykommer Dressur» i en alder av 41 år.

 

Tekst Sille Kasin. Foto Therese Alhaug.

Vi møter Kirsti Svaboe over en kaffe, rett etter at hun som én av tre har ridd clinic for dressurikonet Anky van Grunsven på seksåringen Finesse. Den fantastiske muligheten sitter fortsatt i henne, for bare det å få lov å ri for en sånn profil, kjennes stort – selv om hun også føler seg privilegert som er under vår egen sprangnestor Anny Hilde Lindéns beskyttende vinger i det daglige. Og det er jo alltid kjekt å få med gode tips hjem.

-        Det er veldig spesielt å være tilbake her ved AEG som rytter, utbryter hun smilende. - Jeg har veldig mange gode minner herfra. Sist jeg red i hallen her var nemlig i 2006 – og da med Gemini, den beste spranghesten min som jeg fikk som seksåring og red opp selv. Den gangen ble jeg nummer to etter Malin Baryard-Johnsson første helg, og vant Grand Prix’en den andre.

Og nå er altså den meritterte sprangrytteren som har hatt størst suksess med de hestene hun selv har utdannet, tilbake her i hallen ved Oslofjord Convention Center – som dressurrytter.

-        Jeg savner ikke hoppingen så mye som jeg hadde trodd, forteller Kirsti. – Grunnridningen er jo mye av den samme, men likevel er selvsagt dette å ri dressur en ny utfordring.

Etter ulykken for fire år siden forsøkte erfarne Kirsti Svaboe seg riktignok litt på sprangbanen, etter at den medisinske ekspertisen i lang tid så sjansene for i det hele tatt å kunne sette seg til hest igjen som veldig, veldig usikre. To store operasjoner fulgte, men kneet fungerte dårlig og ble erstattet med protese året etter.

-        Jeg hoppet faktisk litt etter at jeg fikk protese, forteller Kirsti. – Men etter at jeg var med å vinne bronse ved NM lag i 2015, la jeg opp for godt som sprangrytter. Risikoen var rett og slett for stor.

Nå har somarytteren to fine dressurhester på stall der hjemme og setter seg helt andre mål.

-        Det kommer til å ta tid, for jeg utdanner fortsatt hestene mine selv, og i tillegg må jeg også selv gå gradene. Det begynner jo å komme seg, men fortsatt har jeg lett for å henge litt frempå, ler den sympatiske rogalendingen. – Jeg håper å kunne kvalifisere meg til Unghest-VM også dette året, men må nok jobbe hardt for det. Og i tillegg håper jeg å kunne å komme meg opp i gradene, og kanskje til og med komme tilbake hit til AEG og ri Intermediaire neste år?

Annonse